Hovedkarakteristikker av polyeterpolyoler

Polyeterpolyoler [2] er oligomerer med eterbindinger (- ROR -) i hovedkjeden og mer enn 2 hydroksylgrupper (- OH) i ende- eller sidegruppene. [3] Det dannes ved ringåpningspolymerisering av lavmolekylære polyoler, polyaminer eller forbindelser som inneholder aktivt hydrogen med oksiderte olefiner under påvirkning av en katalysator. Oksiderte olefiner består hovedsakelig av propylenoksid (propylenoksid) og etylenoksid (etylenoksid), med propylenoksid som den viktigste. Utgangsmidlene for polyoler inkluderer binære alkoholer så som propylenglykol og etylenglykol, ternære alkoholer så som glyseroltrimetylolpropan og polyoler så som pentaerytrin, tetranol, xylitol, sorbitol og sukrose; Amininitiatorene er dietylamin, dietylentriamin, etc.
Polyetere bruker vanligvis propylenglykolpolyetere med molekylvekter på {{0}}, trimetylolpropanpolyetere med molekylvekter på 400-4000 og hydroksylterminert polytetrahydrofuran. Polyeterharpikser som brukes som lim bør fjerne gjenværende alkaliske katalysatorer under polymerisering, da de kan katalysere dimeriseringen av isocyanater og påvirke kvaliteten på limet. Syrer brukes vanligvis til å nøytralisere polyetere, noe som gjør dem svakt sure (uten å påvirke reaksjonen til polyuretan). Polyeter som brukes til å tilberede polyuretanlim har strenge krav. I tillegg til hydroksylverdi og syreverdi, bør innholdet av kalium- og natriumioner være mindre enn 10, og vanninnholdet bør være mindre enn 0,05 %, ellers kan det dannes gel. Polyuretanlimet fremstilt med polyeterharpiks har god vannmotstand, slagfasthet og lavtemperaturbestandighet.
Polyeterpolyoler med forskjellige funksjoner kan fremstilles basert på antall aktive atomer i initiatoren. De mest brukte polyeterne i fremstillingen av polyuretanlim er polyoksypropylenglykol og polyoksypropylentriol, samt polytetrahydrofuranglykol.